Burzum. Fallen. Enhver Til Sitt. Zeneszám

Jeg folger etter hesten, inn i skogen.
Blodende; vat nedentil av eget blod.
Fottene foles stadig tyngre;
en bankende smerte i laret.

Buksene har blitt som gips
rundt beina der blodet har storknet.

Jeg faller, men reiser meg igjen.
Sjanglende, haltende, stumpende, fallende.
Min jakt nar sin slutt, i den vate mosen
ved manetjernets ensomme bredd.
Manetjernets ensomme bredd.
Manetjernets ensomme bredd.

Hvorfor ma jeg prove skjebnen igjen og igjen?
Hvorfor ma jeg glemme smerten nar saret gror?
Hvorfor ma jeg venne meg til en odelagt kropp?
Hvorfor ma jeg glemme hvor jeg falt sist?
Hvorfor ma jeg glemme? Hvorfor ma jeg glemme?
Hvorfor ma jeg kjenne den gamle smerten igjen (og igjen og igjen...)?

En gang, denne gang, gar det ikke a reise seg igjen.
Jeg forblir der, i den vate mosen, alene og doende.
Det gar ikke a reise seg igjen, og jeg vil det ikke heller.
Manen speiler seg i vannoverflaten og blinker til meg.

Manen blinker til meg.
Manen blinker til meg.

Lyset blir sterkere.
Manegudinnen kommer til meg.

Jeg fryser ikke mer.
Jeg varmes av manelyset.

Hvorfor ma jeg prove skjebnen igjen og igjen?
Hvorfor ma jeg glemme smerten nar saret gror?
Hvorfor ma jeg venne meg til en odelagt kropp?
Hvorfor ma jeg glemme hvor jeg falt sist?
Hvorfor ma jeg glemme? Hvorfor ma jeg glemme?
Hvorfor ma jeg kjenne den gamle smerten igjen?

Jeg fryser ikke mer.
Jeg varmes av manelyset.
Jeg fryser ikke mer.
Jeg varmes av manelyset.