Dimmu Borgir. Vinder Fra En Ensom Grav. Zeneszám

En hoyreist ridder vender hjem
Over himmel til himmel pa en selvgjort bro
Fra den endelige tvekamp mot lysets prest
For na til sist a ga til ro

Se der i fjellbrisens indre
Hvor dets liv har sokt ly for en sol
Som omsider vil morkne med den evige natt
Og hindre en verden i (a) blomstre og gro

Se der i oyets satire
Hvor rester av godhet jages pa flukt
Og vindes vekk i en apen grav
Til den siste tenning av lys er slukket

Med kraftige hugg i menneske skaller
Frydes den rytter i arvaken dis
Himmelhoyt, vandrende over sin stjerne
Skottende pa en jord dekket i is

Over utallige faldne menn
Som sadde livets spirende korn
Streifer han vekk fra den siste krig
Den mektigste fyrste, den blodige torn

[English translation:]

[Winds from a lonely grave]

A proud knight returns home
From heaven to heaven on a self-made bridge
From the endless battle against the pries of light
And now he shall rest

See into the inner of the mountain breeze
Where its life has sought shelter for a sun
which in end will go dark with the eternal night
And prevent our world from blooming and growing

See the satire of the eye
Where remains of good is chased away
And is blown away in an open grave
Until the last light has been put out

With powerful blows to human's heads
The knight rejoice in a dark mist
High as the sky, wandering over his own star
Glaring at a world covered with ice

Over innumerable fallen man
Who sowed the growing seed of life
He wanders away from the last war
The might prince, the bloody thorn